Nata vesh mantelin terr
Une trishtimin krahve hedh.
Dhe pse diten veten mbledh
duke ngritur nje kala
te mbaj larg dhimbjen rrebel ..
Por kur endrra me pushton
asnje mure ne kembe nuk ngel
thua ato nuk kane qene kurre!!
Dhe je TIII qe dhimbjen zgjon
nga thellesit e shpirtit tim
si ortek perpara me merr!!!
Ehh… jasteku im i mjere
lotet e shpirtit ai i pret…..
Sikur te flase te mundej valle…
te tregonte sa lot ka ‘fshire’,
apo veshè e zè te kishte
e te niste te ciceronte!?!?
Do te duheshin dit e net
te rrefente nje Pamundesi!!!!!
Por sa mire nuk ben asgje
Miku im i heshtur besnik
rri…..thjesht e pret aty
kur trishtimin une e vesh
sa here qiellin mbulon nata!!